(ØVingsmysteriet del 2)

Lider du av sakte-syke eller slurve-syke?

Når vi har vent oss til å stoppe og ta tid, være tilstede i kroppen og inkludere omgivelsene i oppmerksomheten slik at vi kan spille lange, velklingende toner med fullt fokus - hvordan kommer vi oss opp i fart? Alltid å øve langsomt kan få en uønsket slagside, nemlig at du nesten aldri øver deg i å spille fort. Det kan utvikle seg til en slags «sakte-syke».

Da jeg studerte var det særlig de perfeksjonistiske jentene som strevde med dette: De ville spille vakkert og rent og feilfritt, og manglet selvtilliten til å gi seg i kast med tekniske og hurtige passasjer. Guttene ville spille fort og konkurrerte om hvem som kunne spille Paganini-caprice nr. 5 på høyest metronomtall. Det hendte vel at de iblant ble ofre for en slags «slurve-syke». I dag tenker jeg at det er nokså tullete å generalisere på denne måten: «jenter liker å spille langsomt og vakkert» og «gutter liker å spille fort». For å bli en fullbyrdet fiolinist er man nødt til å beherske begge deler. Selv om det ene kanskje kommer mer naturlig til en enn det andre, er det uansett viktig å fokusere på det du IKKE er best til.

Øve fort, men sakte

Hva består kunsten å øve fort, men sakte, i? Hvordan unngår vi å falle i slurve - eller saktespillfellen? Nøkkelen er å dele opp alt i små grupper. Det er særlig lengre hurtige, tekniske passasjer som kan dra fordel av en slik strategi.

Når du deler opp en passasje i mindre grupper av noter som du øver isolert med stopp imellom, gir du hjernen mulighet til å kontrollere mindre deler av gangen.

Hver gruppe spiller du i riktig tempo. Det går faktisk an også iblant å sette på metronomen og øve små grupper litt over tempo. Lengden på gruppene bestemmer du utifra hvor godt du får det til. Stokker fingrene seg, må du spille færre toner i slengen. Spill aldri flere toner av gangen enn at du faktisk får dem til så bra du bare kan.

Mellom hver gruppe kan du stoppe og ta deg tid. Gjerne god tid. Kom tilbake til kroppen, til pusten, til en velbansert og vakkert koordinert kroppsholdning. Så spiller du. Så stopper du. Pust. Evaluer. Observer rygg, føtter. Voks i lengde og bredde. Spill igjen.

Lek med bitene, kos deg med dem! Skinn et sterkt lys på hver tone, hver overgang. Når du skaper rom rundt enhetene og retter mikroskopet mot små detaljer, vil du etterhvert nå et punkt der du vet at: «Nå kan jeg gå videre!»

«Mitt skip er lastet med…"

Det er viktig å være ærlig med seg selv i en slik prosess! Vi har alle små demoner som sitter på skuldrene våre og prøver å overtale oss til å skynde oss, bli fortere ferdig; onde stemmer som skjenner på oss fordi vi er så trege og dårlige. For virkelig å klare å stoppe og fokusere så godt vi bare kan, må disse stemmene settes på vent. Demonene må jages ut av rommet, forvises til et annet sted (helst et de ikke kan komme tilbake fra!). Vi trenger dem jo ikke!

Bruker du god tid på denne prosessen, ja, da faller brikkene på plass fortere enn du tror...

Gi hjernen tid

Etterhvert setter du sammen flere og flere grupper, á la selskapsleken «Mitt skip er lastet med..» der hver deltager må legge til et nytt element, for så å gjenta alle som hittil er blitt nevnt. Det er også smart å variere hvordan du kombinerer dem, og sørge for at du er nøye med å lappe sammen overganger. Neste skritt blir å gjenta hver gruppe, hver overgang, mange ganger i en loop, helt til du blir fornøyd. Over tid vil du kunne automatisere mer av dette, og sette sammen lengre og lengre strekk på en uanstrengt måte.

Å øve med disse teknikkene fungerer sannsynligvis fordi de hjelper oss med å ikke overbelaste arbeidsminnet. Arbeidsminnet er den delen av hukommelsen som har ansvaret for midlertidig å holde ny informasjon i bevisstheten. Det har begrenset kapasitet og klarer bare å håndtere få elementer av gangen. Selv om du øver den enkelte gruppen i et hurtig tempo, gir du arbeidsminnet rom fordi du forholder deg til få elementer av gangen.

Med en gang vi overbelaster arbeidsminnet, går det ut over hva vi får med oss. Å begrense seg, og fokusere på få aspekter samtidig, er med andre ord en smart strategi for å øve inn noe på en solid måte, slik at det kan feste seg i langtidsminnet.

Perler på en snor - raske toner vil også bli behandlet pent!

Innenfor Suzukimetodikken legger vi stor vekt på det Suzuki kalte for "tonalization" - eller "tonalisering" på norsk. Å spille med resonnerende og vakker klang står alltid først i fokus.

Dette er også et godt utgangspunkt når man ønsker å spille raske passasjer. Selv når du spiller fort er det viktig å høre ALLE tonene. Ofte har vi en falsk forestilling om at vi må spille fortere enn vi faktisk er nødt til. Hvis du er stresset i innøvingen av en rask passasje, går det alltid på bekostning av klangkvaliteten. Bue og venstrehånds fingre blir fort usynkrone og tonen blir følgelig skitten og farveløs. Da kan det lønne seg å ta et steg tilbake. Sett ned tempoet, spille en mindre gruppe med noter.

Å alltid spille med god klang gjør at du venner deg til å høre alle tonene tydelig. Det er alltid smart å ha den absolutt beste klangen du kan produsere, i fokus. Hvis du venner deg til å øve grupperinger, og overgangene mellom dem på mange forskjellige måter, blir det også helt overkommelig å spille fort med god klang.

Tenk på raske løp som «perler på en snor» - alle må være like skinnende og vakre.

Øve sakte, og øve fort, men sakte - begge deler er like viktig. Fellesnevneren er klang med kvalitet.

Videre har jeg lyst til å se på sjarmen ved å gjenta noe mange ganger, hva som gjør at vi blir motivert til å øve, å sette seg store og små mål, og til slutt, det viktigste av alt - tanker om hvordan vi løfter spillet vårt fra møysommelig arbeid på øverommet og ut i konsertsalen.

Musiker i balanse

Øve fort eller sakte?