Kjære deg,
du kom inn til meg i dag og begynte å prate om hvorfor du hater å spille fiolin: Å måtte stå og øve flere timer hver dag føles så mekanisk, du føler deg presset av foreldrene dine («Pappa sier at han angrer sånn på at han fikk lov til å slutte da han var liten, men hvorfor skal det gå ut over meg??»), du føler at det blir for lite glede og for mye plikt, det er bare litt gøy innimellom når det låter bra i orkesteret, men du skjønner allikevel ikke poenget med det hele.
Jeg skulle ønske jeg hadde klart å si dette til deg:
Hvorfor spiller vi fiolin? Hvorfor tenner vi et lys? Vi spiller og spiller, øver og øver, pusser og polerer fordi vi vil få klangen til å skinne, vi vil få musikken til å begynne å brenne, å lyse, å tindre, slik at vi kan nå et annet menneskes hjerte.
På mange måter kjenner jeg meg så godt igjen i deg, jeg har vært gjennom en lang reise selv i forhold til fiolinen, i lange perioder har det føltes meningsløst, alt jaget etter å skulle bli best, vinne konkurranser, oppnå det uoppnåelige… Jeg har også hatet det dypt og inderlig og hatt lyst til å slenge fela i veggen. Allikevel har jeg ikke gjort det. Jeg tenkte til og med i mange år at jeg ikke ville undervise fiolin fordi jeg ikke ville utdanne unge mennesker ut i det jeg i perioder har oppfattet som en stor meningsløshet. Så når jeg nå sitter der, på lærersiden, og møter deg, som kaster disse sannhetens ord rett i ansiktet på meg, blir jeg konfrontert med meg selv.
Jeg blir nødt til å stille meg selv det samme spørsmålet på nytt: Hvorfor spiller vi fiolin? Og hvorfor i alle dager er det så viktig å spille BRA fiolin?
Hvilket svar har jeg på det i dag? Jeg har flere svar. På et personlig plan opplever at jeg er heldig, fordi jeg har en indre lengsel i meg etter å skape en bestemt klang, eller rettere sagt et spekter av klanger - det blir nesten som å tenke på å male - alle farvene man kan trylle frem fra instrumentet, bølgene du kan sette i gang. Når jeg ikke får det til og alt er flatt, er det IKKE gøy. Men jeg vet inni meg et sted at jeg KAN finne det frem igjen, og derfor gir jeg ikke opp.
Det finnes også en annen grunn, som handler om å være et menneske i verden. Jeg sa at å spille musikk er som å tenne et lys. Og faktisk er det det. Vi tenner lys for å se i mørket. Vi spiller musikk for å komme i kontakt med noe sant og rent i oss. Jeg spiller musikk for å finne frem til noe sant og rent i meg selv som jeg håper at jeg kan dele med andre. Jeg opplever at fiolinen er et godt instrument til dette, nettopp fordi det er så vanskelig å få til en fin klang - du må arbeide for å komme dit, det gir seg ikke selv. Å disiplinere seg til å øve, lære å lytte etter fine nyanser, høre detaljer, få en fornemmelse for subtile svingninger i tid og rytme, lære seg noe om stilnyanser og de forskjellige musikkepokenes karakter - er ikke dette noe som gjør oss mer våkne, mer levende, mer tilstede som mennesker?
Kanskje jeg heller skulle sagt «kan gjøre oss til». For det er klart at det finnes uperfekte profesjonelle klassiske musikere som har masse personlige problemer og som slettes ikke lever ideelle liv. Men slik er det jo også med alt! Musikken er bare én vei du kan velge. Å spille et instrument er en vei å gå. Det gir ingen garanti om lykke eller suksess. Alle instrumenter, alle verktøy må brukes riktig, alle veier må følges til enden - og ingen kan egentlig fortelle deg nøyaktig hvordan du skal gjøre det, du må finne det ut selv. Men velger du å spille fiolin får du i hvert fall en vakker vei å vandre langs.
Og det er kanskje derfor pappaen din insisterer på at du ikke får lov til å slutte enda: Han vil så gjerne gi deg sjansen til å oppleve dette! Han vil at du skal få oppleve det øyeblikket da du får alt til å stemme, da du plutselig hører «din» musikk, da noe inni deg begynner å danse og synge helt av seg selv, og du treffer en nerve, en dirrende, innvendig tone som klinger og lyser ut i verden.