(Øvingsmysteriet del 1)
Regler uten unntak finnes sjelden, og for de fleste gjelder det at dersom du vil bli god til å spille et instrument, må du øve. Når jeg tenker på kjedelig, pliktbasert øving derimot, krymper det seg inni meg. Rutinemessig og automatisk øving fører sjelden frem, og oppleves også gjerne som ubehagelig. Det er så langt fra musikkens vesen som det kan få blitt.
Hva kan vi gjøre for å få det å øve til å bli en god og meningsfylt opplevelse som samtidig gir fruktbare resultater?
Å stoppe klokkene
Da jeg var rundt 18-19 år hadde jeg et triks for å lure meg selv til å komme inn i en øvetilstand som jeg opplevde som god. Jeg kalte det for « å stoppe klokkene". Hva mente jeg med det? Jeg tenkte på den situasjonen du kan møte i science-fiction-romaner, når tiden har stoppet, alle andre mennesker har frosset i øyeblikket, helten er den eneste som fortsatt kan bevege seg. Litt som prinsen når han kommer til Torneroseslottet og ser alle menneskene ligge i fortrollet søvn. Han må kysse prinsessen for å sette tiden i gang igjen. Jeg lette etter en følelse av å falle til ro innvendig, av å la noe utvide seg inne i meg. Jeg prøvde å fjerne det trykket som kommer utenfra, stemmene som sier at "du må få til dette nå, hvis du ikke får det til kommer det til å falle dårlig ut for deg!". De stemmene som fortalte meg at jeg aldri kom til å bli bra nok, de tidde hver gang jeg klarte «å stoppe klokkene».
Da var det akkurat som om rommet og tiden åpnet seg, og jeg ikke følte noe stress eller press på å få til så og så mye innen da og da. Jeg følte meg fri, rolig, mottagelig og åpen. Jeg fikk fred og ro til å kunne øve rolig og fokusert og til å være oppmerksom på hver tone. Og det gav resultater.
I Alexanderteknikken snakker vi mye om «inhibition». Dette begrepet rommer noe lignende. Vi ønsker å stoppe opp, sette ønsket om å få til mest mulig fortest mulig litt på vent, slik at vi gir oss selv rom til å utføre handlingene våre - stryke buen over strengene, sette fingrene ned i riktig rekkefølge - uten at vi er fanget av automatiske, dårlige vaner som er innøvd over lang tid. Å stoppe opp gir oss en sjanse til la hver handling, hver tone, bli skapt på ny.
Avspenthet
Å stoppe opp gir oss tid til å øve avspent, til å lytte etter kroppen.
Den ungarske fiolinpedagogen Kato Havas anbefaler varmt å øve lange strøk med god klang. Min egen erfaring forteller meg også at det å øve langsomt nok til at du klarer å inkludere bevissthet om kroppen, det gjør underverker.
Tross alt er vi en enhet, kroppen er vårt første instrument.
Hva kan hjelpe oss med å finne et slikt fruktbart fokus? Vi kan rett og slett gå aktivt inn for bevisst å ta noen sekunder innimellom der vi stopper opp. Vi kan forsøke å legge merke til omgivelsene, utvide synsfeltet til også å inkludere periferien. Opplevelsen av hele kroppen vil vi romme med oppmerksomhet.
Det hjelper oss også med å åpne opp ørene: Hvilken klang ønsker jeg å høre?
Hvordan vil jeg at musikken jeg spiller skal klinge?
Vi ønsker jo alltid å ha en så vakker tone som mulig. Men for å kunne spille med en vakker tone, må du først være i stand til å høre den med ditt indre øre - noe som fordrer ytre ro.
Så kan du ta første strøk.
Hvis du gjør dette til en god vane: Først åpne følelsen for hele kroppen, vekke øynene og ikke minst, ørene, ved å forestille deg det du ønsker å høre - og har dette med deg i hver eneste tone du spiller i løpet av en øveøkt, ja, da er jeg ganske sikker på at du kommer til å oppleve en forandring.
I neste post vil jeg gå mer inn i hvordan vi kan bygge videre på denne langsomme og ettertenksomme tilnærmingen til øving, og se mer på hvordan vi kan forberede hurtige og virtuose passasjer med et avspent og oppmerksomt utgangspunkt.